Når ledere slutter å lære, slutter de å lede

Det farligste øyeblikket i en karriere inntreffer når en leder bestemmer seg for at de endelig har nådd toppen. Når lederen holder fast i at tidligere suksess er oppskriften på morgendagens problemløsning, slutter lederen å ta til seg nye impulser og forsøker heller å filtrere virkeligheten for å bekrefte sine egne sannheter.

Ofte er det slik at jo mer makt man får, desto mindre nysgjerrighet viser man. Mens dyktige ledere ser på sin posisjon som et mandat for kontinuerlig utvikling, bruker den svake lederen tittelen sin som et skjold mot ny lærdom.

Denne stagnasjonen skjer aldri i det stille. En leder som tror han/hun er ferdig utlært, blir raskt en flaskehals for hele organisasjonen. Uten konstant fornyelse og påfyll av nye perspektiver blir man ikke bare stående på stedet hvil, man beveger seg i realiteten bakover siden verden rundt går fremover.

Frykten for sårbarhet

Motstanden mot vekst bunner ofte i en dyp frykt for å virke sårbar. For en leder som har stivnet i formen, føles behovet for utvikling som en innrømmelse av svakhet. De forveksler skråsikkerhet med kompetanse, og taushet med enighet. Ved å lukke døren for egen utvikling, låser de i praksis teamet sitt inne i et rom der takhøyden defineres av lederens egne begrensninger.

Manglende selvinnsikt er en snikende gift i ledelsen. Dårlige ledere opererer i et vakuum, de forstår ikke vekten av egne ord eller skyggen deres handlinger kaster over andre. De gjentar de samme strategiske feilene fordi de mangler det indre kompasset som trengs for å navigere i mellommenneskelige relasjoner.

Uten ærlige tilbakemeldinger forblir disse lederne fanget i en selvskapt boble. En svak leder ser på forslag som kritikk, og korrigeringer som en trussel mot sin autoritet. Dette skaper en taushetskultur der de ansatte lærer at det er en karrieremessig risiko å si sannheten. 

Arrogansens pris

Arroganse er det største varselssignalet i ethvert hierarki. Ledere som opptrer som om de vet alt, signaliserer at de har sluttet å vokse. Dette står i skarp kontrast til de virkelig store lederne, som alltid er bevisste på hvor mye de ennå har til gode å lære. Intellektuell ydmykhet gjør det mulig å lytte, mens arroganse gjør en blind for de endringene som til slutt vil utkonkurrere dem og gjøre dem overflødige.

En leder som slutter å utvikle seg selv, slutter nesten alltid å utvikle andre. De prioriterer kontroll fremfor mentorskap, og ser på talenter som rivaler som må holdes nede, fremfor verdier som skal foredles.

Dette fører til at de dyktigste medarbeiderne mister engasjementet når de ser at deres vei oppover blokkeres av en leder som står stille. Organisasjonen lekker talent, mens middelmådigheten får feste seg på toppen.

Målet på ekte lederskap

Til syvende og sist måles en leder på den veksten de inspirerer til, både hos seg selv og sine ansatte. Viljen til læring er selve kilden til effektivt lederskap, mens en lukket tankegang er et tydelig tegn på det motsatte. Organisasjon får bedre forutsetninger til å blomstre når lederen ser på rollen sin som en læringsarena og ikke som en trone.

Å takke nei til egenutvikling er det første tegnet på en leder i forfall. Når egoet settes foran utviklingen, lider hele organisasjonen. Ekte lederskap krever mot til å fortsette å utforske og lære, uavhengig av tittel og ansiennitet. Fremgang tilhører dem som forstår at det de kan i dag, bare er grunnmuren for det de skal lære i morgen.